Ufred

Slike perioder kan være ødeleggend for oss mennesker, nemlig fordi vi så ofte lar valgene komme for dagen. Hvem har vel ikke undret seg for hvordan utdanning, jobb, evnt engasjement skal leve videre. Det å gå å undre seg over dette, gjerne også med en visshet om at valget er reelt og må tas innen rimelig tid, det er slitsomt. Jeg tror det å gå med slike tanker kan være veldig ødeleggende. Både for din troverdighet og ditt engasjement dær du allerede er representert. Det er imidlertid ikke lett å ungå. Men prøv å la fremtid komme i fremtid.

Mine tanker dreier seg om denne flykten inn i fremtiden? 1. Hvorfor skaper vi slike tilstander hvor vi ikke lenger er tilstede i dagens situasjon, men en plass i fremtiden? 2. Hvordan kan vi være mer tilstede med fred, ro og ekte engasjemet?

1. Vi er utformet av noe som utformer, vi er skapt av noe som skaper. Derfor skaper vi, derfor utformer vi. Den dagen vi slutter med dette, enten frivillig, eller ufrivillig, den dagen begynner vi å forfalle. Hele oss er utformet for å utforme. Kroppen må være i aktivitet, dersom ikke blir den slapp og visner. Hjernen må trenes og utfordres med kunnskap, dersom ikke blir den sløv og vi risikerer tidlig demens. Vårt mentale må mates med bekreftelser på at vi er den vi er, nemlig skapende, om ikke så mister vi selvtilliten og avgrenser vår aktivitet. Dersom vi avgrenser vår aktivitet avgrenses også muligheten for positive bekreftelser. Dette fører fort inn i en negativ spiral der du som menneske mister din evne til å skape med det potensiale du er skapt for. Du havner da i en selvdestruktiv spiral. Vårt forsvar er å begynne å drømme, drømme om bedre tider. Skape mål i fremtiden og overvære situasjonen midlertidig for å nå disse i fremtiden. Mens vi drømmer klarer vi ikke skape siden vi ikke er tilstede, derfor er dette også selvdestruktivt på sikt. 

2. Jeg tror ikke vi er laget for å lage materielle ting, jeg tror vi er lagett for å oppfylle kjærligheten. Jeg tror vi er laget fordi vi er elsket og at vi derfor er ment å bygge videre på denne strengen med å være elsket og derfor elske. Med dette mener jeg at vi metter vår indre lengsel, vårt hjertes rom ved å realisere kjærlighet. Dette gjør vi idet vi bygger relasjoner oss i mellom som mennesker. Ekte relasjoner, ærlige relasjoner, slike relasjoner som tåler alt og som holder alt. Slike relasjoner der du gir av deg selv fordi du selv er blitt gitt.

Mer konkret så finnes derfor håp for alle med uro og drømmer. Håpet realiseres når du lærer å realisere kjærligheten. Før du kan gjøre dette trenger du kunnskap, du trenger kunnskap om deg selv og om mennesker. Din eventuelle søken etter denne kunnskapen vil gjøre deg mer tilstede i hverdagen fordi du må observere. Og best av alt, dersom du går veien så blir dette mer spennende enn studiene, jobben eller hobbien i seg selv.

Gå veien der du oppdager potensialet i å være tilstede i hverdagen. Du kan nemlig oppdage at du selv kan vokse ufattelig der du allerede befinner deg. Bruk mulighetene dersom du er lei studiene, til å la studietiden bli en vandring i deg selv. Søk å utvide dine evener som student, bli bedre til å fremføre, utfordre din egne frykt. Gå veien mot strømmen, observer ulikheter blant dine medstudenter. Lær å se hvem som har det godt og hvem som sliter. Sammeligne de med deg selv og finn ut om du er bedre enn andre. Prøv dine tanker og holdninger. Prøv din arv fra dine foreldre og prøv din egen troverdighet. Still spørsmålet, vet jeg egentlig hva det vil si å elske. Oppdag mennesker som er flinkere på områder der du ikke er flink. Ta kontakt og be de gjærne være mentor for deg. Finn mennesker som ser deg og som du stoler på, og som du vet kan utfordre deg til å bli bedre. Fortell hvordan du har det, de vil elske å hjelpe deg fordi de selv er blitt hjulpet. De har mest sansynlig stått i dine sko tidligere.

Å gå denne veien vil kreve din egen oppriktighet og dit eget ønske om fullt ut å bli et bedre menneske, ditt ønske om å gi alt og ditt ønske om å gå hele veien. Ikke begynn dersom du ikke er klar, du vil muligens spolere muligheten for å senere gjøre det. Kraften du trenger finner du når spørsmålene dine og åpenheten din er klar. Du vil finne svar dersom du søker.

Rammen

Dersom du hadde fått velge størrelsen på det lerretet som du fikk male på, hvor stort måtte det være dersom jeg sa at det var din eneste sjanse, eller deres eneste sjanse som ektepar. Hvor ville du kuttet til kanterne og hvor skulle rammen vært? Min påstand er at mange mennesker begynner med dette, å lage seg mål, kutte til lerretet og sette en ramme rundt. Deretter begynner en å male. Jeg er overbevist om at dette er livsfarlig. Du/dere kommer til å dø.

Rammen forteller noe om hvor langt dere gikk. Hvor langt du gikk. Rammen settes når maleriet er ferdig, når kunstneren bestemmer at hverken penlene eller fargene får prege dette maleriet lenger. Da kan rammen settes på plass. Rammen bevarer maleriet som et komplett kunstverk i det kunstneren setter sin signatur på det. Rammen er en grense som forteller at innenfor her ble dette maleriet laget.

Hva er dine arvede grenser. Jeg tror nemlig at grensene våre er arv fra våre forfedre og fra vårt miljø. Er disse gode eller er de onde. Det er gjerne ikke altid like lett å si. Men jeg tror ikke et fokus på grenser kan være riktig for de er med på å plassere en ramme. Hva om kunstneren ville leke med din pensel langt utover dær du hadde satt en ramme. Hva om kunstneren ville la deg reise i verden og dine grenser var Europa, eller skandinavia.  Hva om kunstneren ville la deg bli kjent med buddistiske munker og lære deg noe om

Fengsel

menneske eller kanskje om Gud, men du på forhånd hadde avgrenset slik kontakt på bakgrunn av religion. Hva om kunstneren ville gi deg en venn, men du tør ikke svare han/hun som sier hei. Hva om kunstneren hadde tenkt å la deg erfare dypet i seksualiteten, mens du sliter med tabuer fra vår kultur. Eller hva om kunstneren hadde tenkt å male ett nytt lag som forklarer alt det andre, som gir det døde nytt liv. Hva om han ønsker å vise deg en ny vei? Er det mulig dersom du har definert en ramme?

Ok sier du. Du kan i prinsippet være enig om å ikke lage en ramme, men jeg kan jo ikke gi slipp på tabuene eller grensene mine. De beskytter meg mot vondskap og mot det som er ugreit. Dersom dette er svaret ditt vil jeg anbefale deg å bruke følgende bilde hver gang du gjennkjenner dine grenser.

Se for deg at du er det eneste menneske som borpå en øy i stillehavet. Du har aldri sett andre mennesker, du har aldri hørt om andre mennesker, du har aldri sett resultatet av noe produkt som mennekser har laget. Hvordan ville du da forholdt deg til grensen? Hadde den vært der?

Jeg tror at du i de fleste tilfeller dersom du er erlig mot deg selv og hva du tror ditt indre der og da forteller deg, kan konkludere med at grensen er irrellevant fordi det finnes ikke en lov eller en påstand som sier noe om saken i det hele tatt.

Men sier du kanskje. Hva da med det som faktisk er galt. Tenk dersom det skulle dukke opp ett annet menneske på jorden og jeg tok dennes liv. Ville ikke det være galt.

Det er her vår samvittighet kommer oss til liv. Den ligger i oss og vitner om våre handlinger om de er gode eller dårlige. Jeg tror at denne biten av oss blir gitt alt for lite oppmerksomhet. Rens ut dine grenser og rammer, prøv alt på nytt og erfar at din egen samvittighet vitner om rett og galt. Jeg tror grunnen til av vi fortsetter å gjøre galt selv med denne er på grunn av holdninger og arv. Jeg tror at vår sammvittighet bringer oss veldig langt dersom:

-          Vi erkjenner at vi sammen med andre mennesker maler et felles maleri.

-          Vi kaster fokus på rammen mens vi maler.

-          Vi velger å ville være kunstnerens frie pensler på dette maleriet

-          Vi er ærlige mot oss selv.

-          Vi elsker oss selv.

-          Vi omfavner kunnskap.

Det finnes en forutsentning og det er at vi fortsetter å vandre og oppdage.

Kan være jeg tar feil, men dette er mine tanker.

Det kan tenkes at flere vil være uenige, men jeg liker best maleri der overgangene mellom fargene har en naturlig overgang. Den kan være skarp i enkelte tilfeller og også myk. Jeg liker også best malerier som forteller noe, malerier med mange “lag av mening” der en alikevell ser maleriet som en helhet.

Jeg ser for meg mange nydelige malerier der mann og kone, eller mennesker sammen har malt lag på lag med deres egne pensler. Når en maler et maleri begynner en ofte me å legge grunnlaget. En maler med store pensler, gjerne ikke altid sammenhengende. En fokuserer gjerne på en del av bilde og deretter en annen. Ferskinger gjør det også slik, gjerne nykomlinger i ekteskapet(noen slutter ikke å være det ). De har gjerne flere ulike interesser en like. Det kan ofte synes som om det eneste en har til felles er at en er “pensler” som maler på det samme lerrete. Det kan ofte også synes som om en maler på forskjellig lerreter. Jeg er helt sikker på at det aldri er meningen. Dersom en velger å leve sammen er det min fulle overbevisning av at de virkelig store fordelene, de fine fargene, de kommer når lagene er lagt og en virkelig må begynne å konsentrere seg om malingen sammen. En kan ikke lenger være egoistisk, en må begynne å bruker farger som ligner på hverandre. Mannen eller for den saks skyld kvinnen, liker gjerne ikke fargen han /hun må “male” med for å møte den andre part. Men etterhvert vil denne se og oppdage at fargene tilsammen begynner å utgjøre noe.

Nå når jeg skriver har jeg tre barn. Jeg ser stor forskjell på dem. Min eldste sønn er en sønn som maler med store pensler. Han er den som til nå har prøvd flest grenser og også fortsetter med det. Han er en oppdagende  gutt. Han vil alltid være med der “penselen får sette nye farger”.  Det han uttrykker i tegneboken forteller også mye om ham. Han har ihvertfall hatt en tendens til å velge mørke farger og dra de langt utover boken og helst utover bordet uten noen sammenheng i det hele. Min mellomste datter er anderledes. Hun velger varme farger og fokuserer på sammenheng og detaljer.

Jeg tror de to representer meg og min kone  meget godt. Hun er samlende med behov for forutsigbarhet jeg er oppdagende og rastløs i så henseende. Randi er tolmodig med barna, hun har daglige rutiner. Hun sørger for å møte våre elementære behov som en familie, mat, klær og sosiale behov, som venner. Jeg har siden jeg var liten strevd mer med disse tingene. Jeg har ikke likt rutiner, jeg har ikke sanket i forkant, jeg ordner ting i det jeg trenger ting. Jeg har derfor også hatt vanskeligere for å bygge gode relasjoner, men nå lærer hun meg.  Jeg har vært den spørrende og utforskende . Jeg kjøper et nytt pålegg og prøver det kun fordi jeg aldri har prøvd det før. Jeg går en lenger vei hjem kun fordi jeg ikke har vært dær før. Jeg har aldri enda kjøpt en mobiltelefon som ligner noen av de jeg tidligere har hatt, fordi, kan hende jeg oppdager noe nytt.

I begynnelsen var dette selvfølgelig veldig utfordrende. Jeg forsterket hennes behov for trygghet og forutsigbarhet ved å overdrive, eller rettere sagt, ved å fortsette å være den jeg var. Hun forsterket mine behov for å utforske enda mer ved å skape enda mer forutsigbarhet. Det kunne blitt en ond sirkel.

Når vi nå har levd lenger sammen opplever vi at denne forskjellen bærer oss sammen på en helt ny vei. Jeg oppdager hennes kvaliteter og forvalter det inn i mitt eget liv og hun oppdager mine kvaliteter og gir rom for de i hennes egen utfoldelse.  Det har for oss begge kostet mye å komme der vi er i dag. Det har kostet oss troen på at vi selv vet best til enhvær tid, det har kostet oss stolthet og egoisme og det har kostet oss målet om å male et “maleri”.

I denne erkjennelsen og oppdagelsen oppdager vi et annet “maleri”, ett vi ikke tidligere hadde lagt merke til. Nå ser vi noen fantastiske farger og oppdager at dette forteller mye. Det har flere lag, hvert lag forteller noe. Detaljene er en annen ting. For å se alt må vi sette oss tilbake og betrakte det. Det er nemlig vidtspennende, men eier også detaljer, spennende detaljer. Tankene våre lar seg i oppdagelsen av dette maleriet oftere og oftere vende tilbake og betrakte dette. Maleriet vokser nemlig og ikke slik  jeg eller min kone hadde forestilt oss. Det vokser utover, men samtidig innover. Det skaper nye linjer og farger, men det skaper også noen fantastiske detaljer. Jeg og Randi betrakter dette maleriet hver dag nå. Kunstneren bak dette maleriet er utrolig god. Han har latt meg og Randi se at de penslene han bruker, det er våre liv. Mitt liv og hennes liv. Han har tatt de to og lagt et maleri ved hjelp av de to. Når vi nå har sett dette maleriet betyr ikke det maleriet vi tidligere malte på noe lenger. Det legges bort og vi øver oss på å være pensler i hverandres liv. Vi støtter hverandre når barna er utaggerende. Vi oppdager når den andre har valgt feil farge og det vi gjør er følgende: Vi finner selv den fargen som passer med den første. På den måten hører fargene sammen og blir finere enn før. Vi erfarer sjeldnere de farlige kontrastene og vi prøver for alt det vi kan å unngå å sette våre farger på den andre penslen. Vi tilpasser oss. Vi korrigerer oss.

Jeg har vokst opp med lys og salt på bordet, ihvertfall på bedehusbordet. Dvs jeg har alltid hørt at de troende skal være lys og salt. Senere har jeg også lest dette selv. Jeg har tenkt at en skal opplyse (lys) og en skal være utdrivende (salt). Utdrivende som i “salt i såret”. Det onde skal bort med mye salt.

Så oppdaget jeg at saltet smelter isen i gaten. Hvorfor? Det skaper vel da en varme i kontakt med is. Altså saltet smelter is, genialt. Dette har jeg jo visst men ikke sett i lys av dette verset. En annen egenskap er at saltet fremhever smaken i maten. Det som er bra og godt blir enda bedre.

Jeg vil da strekke meg mot å være salt som smelter frosne hjerter og som fremhver det gode i mine medmennesker. Om ikke annet enn med et smil. Jeg vil heller være et slikt salt og ha dette som et utgangspunkt, nemlig å overvinne det onde med det gode.