Karl Magnus

 Jeg lærte i perioden 2006 – 2008 noe om det å få en indre ro og visshet før jeg tar et aktivt valg når jeg behøver å handle. Tanken er at når du står i valg og ikke kjenner veien men vet at den deler seg før eller siden så finnes det en måte å finne svar på. Det går ut på å la tiden føde en visshet i deg, tiden fjerner som regel usikkerheten og frykten for å ta det valget som er mest riktig for deg. På samme måte avslører den også feilvalgene. Altså prøv veivalgene over tid. En annen del er å prøve det fornuftsmessig og i overenstemmelse med hvem du er med hele dit potensiale (altså uten festningeverk(tankehindringer)). Når dette samstemmer og du fortsatt har støtte fra de du trenger støtte av (din samboer, kone, sjef, mentor eller sjelevenn), da går du med visshet om at valget er tatt utfra dine beste forutsetninger.

Ufred

Slike perioder kan være ødeleggend for oss mennesker, nemlig fordi vi så ofte lar valgene komme for dagen. Hvem har vel ikke undret seg for hvordan utdanning, jobb, evnt engasjement skal leve videre. Det å gå å undre seg over dette, gjerne også med en visshet om at valget er reelt og må tas innen rimelig tid, det er slitsomt. Jeg tror det å gå med slike tanker kan være veldig ødeleggende. Både for din troverdighet og ditt engasjement dær du allerede er representert. Det er imidlertid ikke lett å ungå. Men prøv å la fremtid komme i fremtid.

Mine tanker dreier seg om denne flykten inn i fremtiden? 1. Hvorfor skaper vi slike tilstander hvor vi ikke lenger er tilstede i dagens situasjon, men en plass i fremtiden? 2. Hvordan kan vi være mer tilstede med fred, ro og ekte engasjemet?

1. Vi er utformet av noe som utformer, vi er skapt av noe som skaper. Derfor skaper vi, derfor utformer vi. Den dagen vi slutter med dette, enten frivillig, eller ufrivillig, den dagen begynner vi å forfalle. Hele oss er utformet for å utforme. Kroppen må være i aktivitet, dersom ikke blir den slapp og visner. Hjernen må trenes og utfordres med kunnskap, dersom ikke blir den sløv og vi risikerer tidlig demens. Vårt mentale må mates med bekreftelser på at vi er den vi er, nemlig skapende, om ikke så mister vi selvtilliten og avgrenser vår aktivitet. Dersom vi avgrenser vår aktivitet avgrenses også muligheten for positive bekreftelser. Dette fører fort inn i en negativ spiral der du som menneske mister din evne til å skape med det potensiale du er skapt for. Du havner da i en selvdestruktiv spiral. Vårt forsvar er å begynne å drømme, drømme om bedre tider. Skape mål i fremtiden og overvære situasjonen midlertidig for å nå disse i fremtiden. Mens vi drømmer klarer vi ikke skape siden vi ikke er tilstede, derfor er dette også selvdestruktivt på sikt. 

2. Jeg tror ikke vi er laget for å lage materielle ting, jeg tror vi er lagett for å oppfylle kjærligheten. Jeg tror vi er laget fordi vi er elsket og at vi derfor er ment å bygge videre på denne strengen med å være elsket og derfor elske. Med dette mener jeg at vi metter vår indre lengsel, vårt hjertes rom ved å realisere kjærlighet. Dette gjør vi idet vi bygger relasjoner oss i mellom som mennesker. Ekte relasjoner, ærlige relasjoner, slike relasjoner som tåler alt og som holder alt. Slike relasjoner der du gir av deg selv fordi du selv er blitt gitt.

Mer konkret så finnes derfor håp for alle med uro og drømmer. Håpet realiseres når du lærer å realisere kjærligheten. Før du kan gjøre dette trenger du kunnskap, du trenger kunnskap om deg selv og om mennesker. Din eventuelle søken etter denne kunnskapen vil gjøre deg mer tilstede i hverdagen fordi du må observere. Og best av alt, dersom du går veien så blir dette mer spennende enn studiene, jobben eller hobbien i seg selv.

Gå veien der du oppdager potensialet i å være tilstede i hverdagen. Du kan nemlig oppdage at du selv kan vokse ufattelig der du allerede befinner deg. Bruk mulighetene dersom du er lei studiene, til å la studietiden bli en vandring i deg selv. Søk å utvide dine evener som student, bli bedre til å fremføre, utfordre din egne frykt. Gå veien mot strømmen, observer ulikheter blant dine medstudenter. Lær å se hvem som har det godt og hvem som sliter. Sammeligne de med deg selv og finn ut om du er bedre enn andre. Prøv dine tanker og holdninger. Prøv din arv fra dine foreldre og prøv din egen troverdighet. Still spørsmålet, vet jeg egentlig hva det vil si å elske. Oppdag mennesker som er flinkere på områder der du ikke er flink. Ta kontakt og be de gjærne være mentor for deg. Finn mennesker som ser deg og som du stoler på, og som du vet kan utfordre deg til å bli bedre. Fortell hvordan du har det, de vil elske å hjelpe deg fordi de selv er blitt hjulpet. De har mest sansynlig stått i dine sko tidligere.

Å gå denne veien vil kreve din egen oppriktighet og dit eget ønske om fullt ut å bli et bedre menneske, ditt ønske om å gi alt og ditt ønske om å gå hele veien. Ikke begynn dersom du ikke er klar, du vil muligens spolere muligheten for å senere gjøre det. Kraften du trenger finner du når spørsmålene dine og åpenheten din er klar. Du vil finne svar dersom du søker.

Fikk en “åpenbaring” her en dag i istiden ( det har vært mye is og snø den siste tiden).

Jeg har vokst opp med lys og salt på bordet, ihvertfall på bedehusbordet. Dvs jeg har alltid hørt at de troende skal være lys og salt. Senere har jeg også lest dette selv. Jeg har tenkt at en skal opplyse (lys) og en skal være utdrivende (salt). Utdrivende som i “salt i såret”. Det onde skal bort med mye salt.

Så oppdaget jeg at saltet smelter isen i gaten. Hvorfor? Det skaper vel da en varme i kontakt med is. Altså saltet smelter is, genialt. Dette har jeg jo visst men ikke sett i lys av dette verset. En annen egenskap er at saltet fremhever smaken i maten. Det som er bra og godt blir enda bedre.

Jeg vil da strekke meg mot å være salt som smelter frosne hjerter og som fremhver det gode i mine medmennesker. Om ikke annet enn med et smil. Jeg vil heller være et slikt salt og ha dette som et utgangspunkt, nemlig å overvinne det onde med det gode.