Karl Magnus

Rammen

Dersom du hadde fått velge størrelsen på det lerretet som du fikk male på, hvor stort måtte det være dersom jeg sa at det var din eneste sjanse, eller deres eneste sjanse som ektepar. Hvor ville du kuttet til kanterne og hvor skulle rammen vært? Min påstand er at mange mennesker begynner med dette, å lage seg mål, kutte til lerretet og sette en ramme rundt. Deretter begynner en å male. Jeg er overbevist om at dette er livsfarlig. Du/dere kommer til å dø.

Rammen forteller noe om hvor langt dere gikk. Hvor langt du gikk. Rammen settes når maleriet er ferdig, når kunstneren bestemmer at hverken penlene eller fargene får prege dette maleriet lenger. Da kan rammen settes på plass. Rammen bevarer maleriet som et komplett kunstverk i det kunstneren setter sin signatur på det. Rammen er en grense som forteller at innenfor her ble dette maleriet laget.

Hva er dine arvede grenser. Jeg tror nemlig at grensene våre er arv fra våre forfedre og fra vårt miljø. Er disse gode eller er de onde. Det er gjerne ikke altid like lett å si. Men jeg tror ikke et fokus på grenser kan være riktig for de er med på å plassere en ramme. Hva om kunstneren ville leke med din pensel langt utover dær du hadde satt en ramme. Hva om kunstneren ville la deg reise i verden og dine grenser var Europa, eller skandinavia.  Hva om kunstneren ville la deg bli kjent med buddistiske munker og lære deg noe om

Fengsel

menneske eller kanskje om Gud, men du på forhånd hadde avgrenset slik kontakt på bakgrunn av religion. Hva om kunstneren ville gi deg en venn, men du tør ikke svare han/hun som sier hei. Hva om kunstneren hadde tenkt å la deg erfare dypet i seksualiteten, mens du sliter med tabuer fra vår kultur. Eller hva om kunstneren hadde tenkt å male ett nytt lag som forklarer alt det andre, som gir det døde nytt liv. Hva om han ønsker å vise deg en ny vei? Er det mulig dersom du har definert en ramme?

Ok sier du. Du kan i prinsippet være enig om å ikke lage en ramme, men jeg kan jo ikke gi slipp på tabuene eller grensene mine. De beskytter meg mot vondskap og mot det som er ugreit. Dersom dette er svaret ditt vil jeg anbefale deg å bruke følgende bilde hver gang du gjennkjenner dine grenser.

Se for deg at du er det eneste menneske som borpå en øy i stillehavet. Du har aldri sett andre mennesker, du har aldri hørt om andre mennesker, du har aldri sett resultatet av noe produkt som mennekser har laget. Hvordan ville du da forholdt deg til grensen? Hadde den vært der?

Jeg tror at du i de fleste tilfeller dersom du er erlig mot deg selv og hva du tror ditt indre der og da forteller deg, kan konkludere med at grensen er irrellevant fordi det finnes ikke en lov eller en påstand som sier noe om saken i det hele tatt.

Men sier du kanskje. Hva da med det som faktisk er galt. Tenk dersom det skulle dukke opp ett annet menneske på jorden og jeg tok dennes liv. Ville ikke det være galt.

Det er her vår samvittighet kommer oss til liv. Den ligger i oss og vitner om våre handlinger om de er gode eller dårlige. Jeg tror at denne biten av oss blir gitt alt for lite oppmerksomhet. Rens ut dine grenser og rammer, prøv alt på nytt og erfar at din egen samvittighet vitner om rett og galt. Jeg tror grunnen til av vi fortsetter å gjøre galt selv med denne er på grunn av holdninger og arv. Jeg tror at vår sammvittighet bringer oss veldig langt dersom:

-          Vi erkjenner at vi sammen med andre mennesker maler et felles maleri.

-          Vi kaster fokus på rammen mens vi maler.

-          Vi velger å ville være kunstnerens frie pensler på dette maleriet

-          Vi er ærlige mot oss selv.

-          Vi elsker oss selv.

-          Vi omfavner kunnskap.

Det finnes en forutsentning og det er at vi fortsetter å vandre og oppdage.

Kan være jeg tar feil, men dette er mine tanker.

En mann og kvinne kan sammenlignes med et penselsett bestående av to malepensler. I et ekteskap de mellom kan livet de leves kallet for et lerret. Alt etter hvor de vandrer maler deres pensel  en farge på et lerret i en eller annen retning, med et gitt trykk og med en gitt lengde. Deres følelser preger fargene på dette lerettet. Ved mørke dager skapes mørke farger, ved lyse dager skapes lyse farger.  Regner med du ser for deg hva jeg mener nå.

Det kan tenkes at flere vil være uenige, men jeg liker best maleri der overgangene mellom fargene har en naturlig overgang. Den kan være skarp i enkelte tilfeller og også myk. Jeg liker også best malerier som forteller noe, malerier med mange “lag av mening” der en alikevell ser maleriet som en helhet.

Jeg ser for meg mange nydelige malerier der mann og kone, eller mennesker sammen har malt lag på lag med deres egne pensler. Når en maler et maleri begynner en ofte me å legge grunnlaget. En maler med store pensler, gjerne ikke altid sammenhengende. En fokuserer gjerne på en del av bilde og deretter en annen. Ferskinger gjør det også slik, gjerne nykomlinger i ekteskapet(noen slutter ikke å være det ). De har gjerne flere ulike interesser en like. Det kan ofte synes som om det eneste en har til felles er at en er “pensler” som maler på det samme lerrete. Det kan ofte også synes som om en maler på forskjellig lerreter. Jeg er helt sikker på at det aldri er meningen. Dersom en velger å leve sammen er det min fulle overbevisning av at de virkelig store fordelene, de fine fargene, de kommer når lagene er lagt og en virkelig må begynne å konsentrere seg om malingen sammen. En kan ikke lenger være egoistisk, en må begynne å bruker farger som ligner på hverandre. Mannen eller for den saks skyld kvinnen, liker gjerne ikke fargen han /hun må “male” med for å møte den andre part. Men etterhvert vil denne se og oppdage at fargene tilsammen begynner å utgjøre noe.

Nå når jeg skriver har jeg tre barn. Jeg ser stor forskjell på dem. Min eldste sønn er en sønn som maler med store pensler. Han er den som til nå har prøvd flest grenser og også fortsetter med det. Han er en oppdagende  gutt. Han vil alltid være med der “penselen får sette nye farger”.  Det han uttrykker i tegneboken forteller også mye om ham. Han har ihvertfall hatt en tendens til å velge mørke farger og dra de langt utover boken og helst utover bordet uten noen sammenheng i det hele. Min mellomste datter er anderledes. Hun velger varme farger og fokuserer på sammenheng og detaljer.

Jeg tror de to representer meg og min kone  meget godt. Hun er samlende med behov for forutsigbarhet jeg er oppdagende og rastløs i så henseende. Randi er tolmodig med barna, hun har daglige rutiner. Hun sørger for å møte våre elementære behov som en familie, mat, klær og sosiale behov, som venner. Jeg har siden jeg var liten strevd mer med disse tingene. Jeg har ikke likt rutiner, jeg har ikke sanket i forkant, jeg ordner ting i det jeg trenger ting. Jeg har derfor også hatt vanskeligere for å bygge gode relasjoner, men nå lærer hun meg.  Jeg har vært den spørrende og utforskende . Jeg kjøper et nytt pålegg og prøver det kun fordi jeg aldri har prøvd det før. Jeg går en lenger vei hjem kun fordi jeg ikke har vært dær før. Jeg har aldri enda kjøpt en mobiltelefon som ligner noen av de jeg tidligere har hatt, fordi, kan hende jeg oppdager noe nytt.

I begynnelsen var dette selvfølgelig veldig utfordrende. Jeg forsterket hennes behov for trygghet og forutsigbarhet ved å overdrive, eller rettere sagt, ved å fortsette å være den jeg var. Hun forsterket mine behov for å utforske enda mer ved å skape enda mer forutsigbarhet. Det kunne blitt en ond sirkel.

Når vi nå har levd lenger sammen opplever vi at denne forskjellen bærer oss sammen på en helt ny vei. Jeg oppdager hennes kvaliteter og forvalter det inn i mitt eget liv og hun oppdager mine kvaliteter og gir rom for de i hennes egen utfoldelse.  Det har for oss begge kostet mye å komme der vi er i dag. Det har kostet oss troen på at vi selv vet best til enhvær tid, det har kostet oss stolthet og egoisme og det har kostet oss målet om å male et “maleri”.

I denne erkjennelsen og oppdagelsen oppdager vi et annet “maleri”, ett vi ikke tidligere hadde lagt merke til. Nå ser vi noen fantastiske farger og oppdager at dette forteller mye. Det har flere lag, hvert lag forteller noe. Detaljene er en annen ting. For å se alt må vi sette oss tilbake og betrakte det. Det er nemlig vidtspennende, men eier også detaljer, spennende detaljer. Tankene våre lar seg i oppdagelsen av dette maleriet oftere og oftere vende tilbake og betrakte dette. Maleriet vokser nemlig og ikke slik  jeg eller min kone hadde forestilt oss. Det vokser utover, men samtidig innover. Det skaper nye linjer og farger, men det skaper også noen fantastiske detaljer. Jeg og Randi betrakter dette maleriet hver dag nå. Kunstneren bak dette maleriet er utrolig god. Han har latt meg og Randi se at de penslene han bruker, det er våre liv. Mitt liv og hennes liv. Han har tatt de to og lagt et maleri ved hjelp av de to. Når vi nå har sett dette maleriet betyr ikke det maleriet vi tidligere malte på noe lenger. Det legges bort og vi øver oss på å være pensler i hverandres liv. Vi støtter hverandre når barna er utaggerende. Vi oppdager når den andre har valgt feil farge og det vi gjør er følgende: Vi finner selv den fargen som passer med den første. På den måten hører fargene sammen og blir finere enn før. Vi erfarer sjeldnere de farlige kontrastene og vi prøver for alt det vi kan å unngå å sette våre farger på den andre penslen. Vi tilpasser oss. Vi korrigerer oss.